«Tårene rant døgnet rundt»

På dagen to år etter at Gudfaren ble gitt to år igjen å leve, lever stadig håpet om at han skal være her i to år til. Minst.

Det er en tilsynelatende helt vanlig torsdag formiddag i Oslo. Snødrivet fyker tett rundt hushjørnene, i radioen raser Trond Giske mot regjeringen og Mulla Krekar ber om å få bli løslatt.

I sosiale medier går det også sin vante gang. En tante legger ut et bilde av en kake hun har bakt, en kusine er rammet av førtiårskrisen og publiserer en fullstendig oversikt over treningsintensisteten de siste seks månedene. Babyer gulper på bilder og avisene jager klikk med teasere til puppesaker og økonomisaker som allerede er glemt.

Samtidig aner man en fornemmelse av helgestemning i det poker-Norge har stått opp og begynner å slipe knivene; turneringsprogrammer presenteres og haier og småfisk i skjønn forening bekjentgjør sine ambisjoner om å bygge bankroll før den nye uken kommer.

 

Thors hilsen

Så dukker det opp en melding som bryter med trivialitetene. Avsenderen er Thor Hansen (66), mannen som av miljøet er regnet for å være alle norske pokerspilleres gudfar.

Sekunder etter at han har publisert, koker det på Thor Hansens Facebook-profil.

«I dag blir det konjakk til kaffen. Det er akkurat to år siden jeg kom meg på akutten

på Little Company of Mary hospital i Los Angeles, med
store smerter», begynner han.

Han fortsetter med å uttrykke sin store glede over å ha tålt 110 doser med cellegift og å være i live.

«Jeg føler meg sterkere enn på lenge», skriver han.

Med ett skjønner de det alle sammen, alle vennene Thor har i og utenfor pokermiljøet. I to år har de vekslet mellom håp og fortvilelse etter at det ble kjent hvilken fryktelig sykdom han var rammet av. Nå vet de at det er på dagen to år siden hans amerikanske lege kort og brutalt fortalte at han hadde fått utdelt livets riverkort.

–          Du har maksimalt to år igjen å leve. Kreften er i en fase hvor mange ikke engang velger å ta behandling, da det neppe er noe håp. Og nå som du vet hvordan ståa er, kan du like gjerne komme deg ut av sykesenga og gå hjem på sofaen for å hvile.

 

 

Til Norge

Thor tok legen på ordet. Ikke på ordet om å legge seg ned og gi opp, men på ordet om å komme seg hjem. Til Norge. Til alle de som er så glade i ham, og så nå hyller sitt forbilde i pur glede over at mannen lever, og vel så det.

Se bare hva de skriver, den samme dagen som tiden gikk ut etter at legen hadde sagt «time»:

«Du er en enestående mann Thor Hansen. Er så utrolig imponert over hvor sterk du er. Nyt konjakken, du er en helt og forbilde i mine øyne.», hilser én.

«Skål, kjære venn! Livet hadde ikke vært det samme uten deg!», lyder et gledesbudskap fra Thors andre «hjemby», Las Vegas.

«Skåål Thor. Det blir fisketur til sommeren. I elvene og bekkene på Beitostølen.», inviterer en tredje.

Mer enn 600 personer (tallet stiger etter hvert som denne artikkelen blir til) trykker «liker» på Thors oppdatering. Det er som om man kan høre skrålingen og kjenne og ta på gleden som råder over at ting så langt har gått bra.

 

Det er sånn som får følelsene for alvor i sving hos den dobbelte verdensmesteren.

Vi snakker med ham samme dag som det koker av lykkeønskninger, uten at han foreløpig har fått med seg det. Han er mer opptatt av AQ-en som ikke sto mot en AT i satelitten han nettopp har spilt, og middagen og den påfølgende konjakken som venter. Men han blir tydelig berørt i det vi forteller om det som skjer på nett. Dette er situasjoner som rører ham, dypt.

–          Du vet jeg er ikke religiøs og tenker ikke på døden. Jeg er ikke redd, og har ikke grått eneste gang over sykdommen. Men jeg blir veldig rørt av all omtanken jeg får fra pokerspillere rundt omkring. Alle har noe fint og si eller hyggelige ting de vil gjøre for meg. Tenk bare på alle de som stilte opp med penger så jeg kunne få behandling i USA før jeg dro hjem til Norge. Da var jeg så glad at tårene rant døgnet rundt, minnes Thor.

 

Smertene som kommer

–          Du har lært et og annet om å ikke ta alt legene sier for god fisk. Hva sier de i dag?

–          Jeg spør ikke om hvor lenge jeg har igjen. Da jeg kom til Norge, sa en lege at jeg kan ha to fine år igjen, og du kan ha mer. Nå gidder jeg ikke tenke mer over det, og er glad for at jeg føler meg så jævlig fin. Legene gir meg veldig sterke saker og er overrasket over at jeg tåler så høye doser. Men du vet medisinen er avtagende. Det betyr at den virker best i begynnelsen før virkningen etter hvert forsvinner. Akkurat nå prøver de en ny på meg, og om tre uker skal de ta bilder og få svar på om den virker, om de holder kreften i sjakk.

Det blir stille en stund. Så avslører han tanken som ligger og murrer i bakhodet, all optimismen og gleden til tross. Den om den dagen da det ikke er medisiner igjen som virker.

–          Jeg vet jo det kommer et punkt da det ikke er mer å gjøre. Det blir vondt. Jeg har kjent litt på de smertene et par ganger.

Mer vil han ikke reflektere over det som kommer, verken på godt eller vondt. Thor Hansen gleder seg over hver dag som kommer og planlegger ingenting.

–          Det er ikke noe nytt som har kommet med sykdommen. Jeg har aldri planlagt for fremtiden, det som skjer får skje.

 

–          Men NM og Dublin går det kanskje an å tenke på. Litt?

–          Haha, ja. Det er jo ikke lenge til, og det er 90 prosent sikkert at jeg stiller. Jeg skal være med om jeg så må krabbe for å komme dit!