fbpx
Hjem / NM2019 / 10 ting du kan gjøre i Dublin

10 ting du kan gjøre i Dublin

Lyst til å shoppe, besøke kule utesteder, synge karaoke eller dra på sight­seeing mens du er i Dublin?

Vi står utenfor huset til verdens­be­rømte Oscar Wilde på 1 Merrion Square i Dublin sentrum. Døren er mahog­ni­brun og omgitt av hvite orna­menter. Huset er bygd i murstein, like solide som sita­tene hans.

«Å leve er den mest unike ting i verden. De fleste mennesker bare eksis­terer» – Oscar Wilde.

Planen vår er å kose oss i Dublin sentrum denne lørdagen. Det er sen etter­middag og sånn passe greit vær. Litt småkaldt. Aller helst skulle vi selv­føl­gelig ha spilt poker rundt et bord inne på City­west, men vi har motvillig gått med på å ofre noen timer av livet vårt på å gjøre morsomme ting i Dublin for å kunne skrive denne artik­kelen med turist-tips til dere som leser oss. «Vi» er forresten Caro­line Inge­berg, Mattis Koppang og Roy Kvat­ningen. Dere kan takke oss i baren senere i uka.

Etter dager inne­stengt på flyplasser, i flyseter, i drosje­biler og shutt­le­busser, og ikke minst på City­West med poker­spil­lere, kort og den konstante klir­ringen av sjetonger i ørene (samt en uendelig rekke av dårlige kort, verre flopper, og enda verre vurde­ringer), er det endelig tid for å få luftet både kropp og sjel. Roy og Caro­line frister med tur til Dublin, hvor alt skal være timet og tilrette­lagt etter nitidig rese­arch. Dette føltes rett og slett ut som å få utdelt dobbelt­suited ess  med ti-knekt i PLO: jeg sitter rett og slett på en vinner­hånd! Alt jeg behøver å gjøre nå, er å forflytte min joviale person inn i den ventende taxien og la livet leke. En skulle kanskje tro at jeg hadde lært noe av å spille Omaha? Tyde­ligvis ikke. (- Mattis)

Vi banker på den mahog­ni­brune døra, men Oscar Wilde er ikke hjemme.

Det var litt synd, konsta­terer Caro­line, mens Roy henter opp listen med inter­es­sante steder i Dublin for å finne neste stoppe­sted.

The Little Museum of Dublin.

Som de seriøse jour­na­lis­tene vi er, gjorde vi selv­sagt grundig rese­arch før vi tok taxi inn fra City­west. Ifølge Trip­ad­visor er det lille museet et av Irlands beste. Det ligger på 15 Saint Stephen’s Green i sentrum, en kort spasertur fra Oscar Wilde.

Vi har sett et par bilder som er veldig farge­rike og innby­dende. Museet gir kun guidede turer, som starter hver hele time. Nå skal vi lære mer om luft­far­tens historie i Irland og hvorfor hvert femte passa­sjerfly i verden ledes fra Irland. Dess­uten har de en U2-utstil­ling nå for tiden.

Dette skal bli gøy!

Little Museum of Dublin. Foto: litt​le​mu​seum​.ie

Vi spaserer langs parken Saint Stephen’s Green og finner raskt frem. Mattis er ivrigst og hopper opp trappe­trin­nene til døra.

Som er stengt. Museet er stengt for dagen.

«Det var litt dritt», konsta­terer Roy. Caro­line er oppgitt, men tenker at det går seg til. Det kan vel ikke bli verre?

Klokka er halv seks. Vi googler. Det viser seg at The Little Museum of Dublin er åpent fra 9:30 til 17:00 sju dager i uka, bort­sett fra tors­dager, da det er åpent til 19:00.

Hva nå? Jo, rese­arch-sterke som vi er, har vi alle­rede neste post klar. Det er kjøpe­sen­teret Power­scourt Centre, som vi snublet over i en artikkel som bar tittelen «30 ting å gjøre i Dublin før du dør». Hvis et kjøpe­senter er et sted du må besøke før du dør, bør det være bra!

Det er over 40 butikker og restau­ranter der, samlet i en mektig, geor­gi­ansk bygning på South William Street, og artik­kelen anbe­faler oss å runde av kles­shop­pingen med en hjem­melag bagel eller sambo på Pepper Pot Café.

Alt på listen vår ligger i gang­av­stand, så vi spaserer videre bort­over veien som går langs St. Stephen’s Green Park og går rett på kjøpe­sen­teret. En gate­mu­si­kant spiller piano rett utenfor og er så dyktig at Caro­line og Mattis blir stående og se på ham, mens Roy går inn for å shoppe.

«Feil kjøpe­senter. Dette er Stephen’s Green Shop­ping Centre, ikke Power­scourt”, konsta­terer han da han kommer ut tre minutter senere.

Jeg har gitt opp å telle antall museer og utstil­lings­steder vi har vært på som har vært stengt.  De eneste dørene som virker åpne, er dørene til Star­bucks-sjap­pene som ligger abso­lutt overalt. Jeg trodde vi skulle oppleve noe genuint irsk, jeg? Sulten og tørsten tærer på min skrantne kropp, og ordet «ørken­vand­ring» gir plut­selig en dypere mening. «Grundig rese­arch» opp der sola ikke skinner – noe som for øvrig er passende med tanke på været. Heldigvis spiller han piano­fyren så søvn­dys­sende musikk at den drøye halv­timen Roy er borte er levelig. Jeg er såpass dypt i transen av under­er­næ­ring og muzak­mu­sikk at jeg ikke en gang blir oppgitt når Roy kommer tilbake etter shop­ping­runden uten så mye som en tann­pirker.

Stephen’s Green er også et stort kjøpe­senter, med 93 butikker og en svært folkerik iskrem­bu­tikk ved inngangen. Flere av butik­kene annon­serer med salg med opptil 70 prosent rabatt akkurat nå.

«Nok kjøpe­senter nå», sier Roy og fore­slår en tur på pub. Mattis lyser opp. Ikke fordi han liker forslaget om å drikke alkohol, men fordi han får øye på en Disney-butikk i Grafton Street, en handle­gate full av liv og butikker.

«Her kan jeg kjøpe med gaver til døtrene mine», forklarer Mattis.

Endelig et lyspunkt! Som tobarns­pappa kan man ikke reise på tur uten å komme hjem med gave. Disney-sjappa har tre etasjer og er full­stappa med stash for store og små som er glade i animert kvali­tets­un­der­hold­ning. Jeg formerlig sprinter mellom hyller og etasjer for å finne noe passende til jentene der hjemme. Og kanskje de har et Tiger­gutt-krus til pappa også? Siden jeg har gitt noen diskrete hint under­veis om at jeg kanskje ikke er over­im­po­nert over rese­arch og tids­bruk så langt, gjør jeg unna shop­pingen på rekordtid. Jentene får en drøss med små Disney-prin­sesser (som var på 20% salg – et varp!), mens far får klare seg med de åtte Tiger­gutt-koppene han alle­rede har. Roy og Caro­line er sjok­kerte når jeg kommer ut – jeg tror ikke en gang at de har merket at jeg var borte.

75 minutter senere kommer han ut dras­sende på en haug med handle­poser.

Lei av venting, stengte dører og god rese­arch, bestemmer vi oss for å finne et sted hvor vi både kan hvile beina og slukke tørsten. Et helt spesi­fikt sted: The Bar With No Name i Fade Street.

«Dette er favo­ritt­stedet mitt i Dublin», erklærer Roy, og legger ut på en monolog om hvor begeistret han er for de dype sofaene inne på No Name, før han legger til at stedet «muli­gens er litt lite preten­siøst for Mattis sin smak».

Én Guin­ness, én IPA og én Bulmers senere er vi tilbake på gate­plan. Tvers overfor The Bar With No Name ligger Market Bar, som også er et kult utested.

Nå begynner det å ta seg opp. Alle sofaer og sitte­plasser er opptatt, og man står som sild i tønne – eller irske emigranter til Amerika på tredje klasse i bunnen av gigan­tiske damp­skip for hundre år siden. Men jeg har en Guin­ness i neven, og en egg-and-mayo sand­wich i magen. Livet er egentlig helt ålreit.

Neste post på turist­pro­grammet vårt er The George, som kaller seg Irlands mest ikoniske LHBT-bar.

Den ligger bare to kvartal unna. Det passer bra, ettersom skrav­lingen går raskere enn beina våre nå.

På vei mot The George kommer en raspende kvinne­stemme imot oss med stadig ster­kere kraft. Lyden kommer fra et utested med et stilig inngangs­parti hvor veggene er bygd med vinflasker.

«Der er det live­mu­sikk», sier Caro­line.

Nå kjenner vi igjen låta: «I Try» med Macy Gray.

«Det der kan ikke være live. Det er altfor bra», svarer Roy.

Vinden har løyet, solen gløtter tidvis frem og det yrer av liv på alle de fantas­tiske pubene som frister en enkel østkant­gutt. Men det er selv­sagt ikke snakk om å stoppe opp for å nyte den lokale kolo­ritten: det er en fast­lagt plan som skal følges – det har jo tross alt blitt gjort grundig rese­arch, må vite! Vi skal til høyre på Dame Street, men snubler inn i Dame Lane, ett hakk for tidlig. Det er en gågate, eller nærmest et smug, på baksiden av den store gaten. Det er som å gå i en tunnell med girlan­dere av irske flagg til tak, og med fantas­tiske og farge­rike serve­ringsteder tett i tett på begge sider. Så ser jeg plut­selig portene til Shangri-La! Og de er dekket av gull. På begge sider av alkoven som leder mot dørene, sikkert fire meter i bredde og minst to og en halv meter i høyde, strekker den himmelske utstil­lingen seg. I glass­mon­trene som er delikat opplyst er det utstilt hundrevis av gamle whiskey­flasker. Det er så vakkert at jeg nesten får tårer i øynene, og når jeg studerer flas­kene nærmere og ser alle sjel­den­he­tene blir det nesten så det renner over. Caro­line og Roy disku­terer et eller annet om musikk, «La oss gå inn» sier jeg og leder an.

Vi går mot døra for å kikke inn, men ser ingen scene eller artist der. «Dette er ikke live», fast­slår Roy. Vi snur for å gå derfra idet døra åpnes og en kvin­nelig ansatt kommer ut, sier hei til oss og forteller at «jo, det er live­mu­sikk i andre etasje».

Vi er solgt. Ferdig. Sjanse­løse. Vi går mot den vidun­der­lige stemmen til vi treffer den en trapp opp. Hun synger virkelig bra og alle planer om The George er som fordampet. Vi seiler i medvind bort mot bardisken og laster opp med Guiness, IPA og Bulmers.

Mulligan and Haines.

Stedet heter Mulligan and Haines, finner vi ut, og vi er i 32 Dame Street mens kvinnen med den digge stemmen starter på en ny låt. Senere får Caro­line snappet opp at hun heter Sadbh O’Donnell og ofte synger her på lørdager. Endelig opplever vi litt flaks!

Vi dropper både The George og siste post på lista vår, The Vintage Cock­tail Club, en speak­easy-bar i 15 Crown Alley.

«Dere vet hva en speak­easy-bar er?» spør Roy, og igno­rerer full­stendig at Caro­line og Mattis i kor svarer «Ja, selv­føl­gelig!».

«Det er en hemmelig bar, altså en bar hvor du som regel må lete etter inngangen. Vintage Cock­tail Club kjører 1920-talls­stil og er sikkert kjempekul,» fort­setter Roy.

«Ja, det høres faktisk kjempegøy ut», svarer Caro­line.

Så bestiller vi en øl til. Og synger med på allsangen – verdens beste avslut­ning på kvelden.

Man skal aldri under­vur­dere god rese­arch. Og det er greit å ha lært seg forskjellen på gode og dårlige start­hender – både ved poker­bordet og i livet ellers. Noen ganger blir man tildelt kort som tilsyne­la­tende er veldig gode, men som fort kan vise seg å være helt feil når spillet utvikler seg. Og noen ganger viser det seg at rese­ar­chen faktisk ikke var så god – eller i hvert fall mangel­full. Da er det viktig å ta de utford­rin­gene som kommer og spille med, for man vet jo aldri når det snur. For dét gjør det, før eller siden. Jeg startet dagen med en vinner­hånd, og avsluttet dagen med å ha en sterk følelse av å ha vunnet. Og da er det helt greit å dele potten med gode venner.

Om PokerNM

x

Sjekk også

Neste år kommer vi tidligere – og blir lenger

Cathrine Lea Snildal er som vanlig  uforskammet blid og opplagt. I følge henne og ektemannen er det deiligere å være norsk i Dublin enn i Danmark: - "Neste år kommer vi tidligere - og blir lenger!".