fbpx
Hjem / NM2019 / 10 ting du kan gjøre i Dublin

10 ting du kan gjøre i Dublin

Lyst til å shoppe, besøke kule utesteder, synge karaoke eller dra på sightseeing mens du er i Dublin?

Vi står utenfor huset til verdensberømte Oscar Wilde på 1 Merrion Square i Dublin sentrum. Døren er mahognibrun og omgitt av hvite ornamenter. Huset er bygd i murstein, like solide som sitatene hans.

«Å leve er den mest unike ting i verden. De fleste mennesker bare eksisterer» – Oscar Wilde.

Planen vår er å kose oss i Dublin sentrum denne lørdagen. Det er sen ettermiddag og sånn passe greit vær. Litt småkaldt. Aller helst skulle vi selvfølgelig ha spilt poker rundt et bord inne på Citywest, men vi har motvillig gått med på å ofre noen timer av livet vårt på å gjøre morsomme ting i Dublin for å kunne skrive denne artikkelen med turist-tips til dere som leser oss. «Vi» er forresten Caroline Ingeberg, Mattis Koppang og Roy Kvatningen. Dere kan takke oss i baren senere i uka.

Etter dager innestengt på flyplasser, i flyseter, i drosjebiler og shuttlebusser, og ikke minst på CityWest med pokerspillere, kort og den konstante klirringen av sjetonger i ørene (samt en uendelig rekke av dårlige kort, verre flopper, og enda verre vurderinger), er det endelig tid for å få luftet både kropp og sjel. Roy og Caroline frister med tur til Dublin, hvor alt skal være timet og tilrettelagt etter nitidig research. Dette føltes rett og slett ut som å få utdelt dobbeltsuited ess  med ti-knekt i PLO: jeg sitter rett og slett på en vinnerhånd! Alt jeg behøver å gjøre nå, er å forflytte min joviale person inn i den ventende taxien og la livet leke. En skulle kanskje tro at jeg hadde lært noe av å spille Omaha? Tydeligvis ikke. (- Mattis)

Vi banker på den mahognibrune døra, men Oscar Wilde er ikke hjemme.

Det var litt synd, konstaterer Caroline, mens Roy henter opp listen med interessante steder i Dublin for å finne neste stoppested.

The Little Museum of Dublin.

Som de seriøse journalistene vi er, gjorde vi selvsagt grundig research før vi tok taxi inn fra Citywest. Ifølge Tripadvisor er det lille museet et av Irlands beste. Det ligger på 15 Saint Stephen’s Green i sentrum, en kort spasertur fra Oscar Wilde.

Vi har sett et par bilder som er veldig fargerike og innbydende. Museet gir kun guidede turer, som starter hver hele time. Nå skal vi lære mer om luftfartens historie i Irland og hvorfor hvert femte passasjerfly i verden ledes fra Irland. Dessuten har de en U2-utstilling nå for tiden.

Dette skal bli gøy!

Little Museum of Dublin. Foto: littlemuseum.ie

Vi spaserer langs parken Saint Stephen’s Green og finner raskt frem. Mattis er ivrigst og hopper opp trappetrinnene til døra.

Som er stengt. Museet er stengt for dagen.

«Det var litt dritt», konstaterer Roy. Caroline er oppgitt, men tenker at det går seg til. Det kan vel ikke bli verre?

Klokka er halv seks. Vi googler. Det viser seg at The Little Museum of Dublin er åpent fra 9:30 til 17:00 sju dager i uka, bortsett fra torsdager, da det er åpent til 19:00.

Hva nå? Jo, research-sterke som vi er, har vi allerede neste post klar. Det er kjøpesenteret Powerscourt Centre, som vi snublet over i en artikkel som bar tittelen «30 ting å gjøre i Dublin før du dør». Hvis et kjøpesenter er et sted du må besøke før du dør, bør det være bra!

Det er over 40 butikker og restauranter der, samlet i en mektig, georgiansk bygning på South William Street, og artikkelen anbefaler oss å runde av klesshoppingen med en hjemmelag bagel eller sambo på Pepper Pot Café.

Alt på listen vår ligger i gangavstand, så vi spaserer videre bortover veien som går langs St. Stephen’s Green Park og går rett på kjøpesenteret. En gatemusikant spiller piano rett utenfor og er så dyktig at Caroline og Mattis blir stående og se på ham, mens Roy går inn for å shoppe.

«Feil kjøpesenter. Dette er Stephen’s Green Shopping Centre, ikke Powerscourt”, konstaterer han da han kommer ut tre minutter senere.

Jeg har gitt opp å telle antall museer og utstillingssteder vi har vært på som har vært stengt.  De eneste dørene som virker åpne, er dørene til Starbucks-sjappene som ligger absolutt overalt. Jeg trodde vi skulle oppleve noe genuint irsk, jeg? Sulten og tørsten tærer på min skrantne kropp, og ordet «ørkenvandring» gir plutselig en dypere mening. «Grundig research» opp der sola ikke skinner – noe som for øvrig er passende med tanke på været. Heldigvis spiller han pianofyren så søvndyssende musikk at den drøye halvtimen Roy er borte er levelig. Jeg er såpass dypt i transen av underernæring og muzakmusikk at jeg ikke en gang blir oppgitt når Roy kommer tilbake etter shoppingrunden uten så mye som en tannpirker.

Stephen’s Green er også et stort kjøpesenter, med 93 butikker og en svært folkerik iskrembutikk ved inngangen. Flere av butikkene annonserer med salg med opptil 70 prosent rabatt akkurat nå.

«Nok kjøpesenter nå», sier Roy og foreslår en tur på pub. Mattis lyser opp. Ikke fordi han liker forslaget om å drikke alkohol, men fordi han får øye på en Disney-butikk i Grafton Street, en handlegate full av liv og butikker.

«Her kan jeg kjøpe med gaver til døtrene mine», forklarer Mattis.

Endelig et lyspunkt! Som tobarnspappa kan man ikke reise på tur uten å komme hjem med gave. Disney-sjappa har tre etasjer og er fullstappa med stash for store og små som er glade i animert kvalitetsunderholdning. Jeg formerlig sprinter mellom hyller og etasjer for å finne noe passende til jentene der hjemme. Og kanskje de har et Tigergutt-krus til pappa også? Siden jeg har gitt noen diskrete hint underveis om at jeg kanskje ikke er overimponert over research og tidsbruk så langt, gjør jeg unna shoppingen på rekordtid. Jentene får en drøss med små Disney-prinsesser (som var på 20% salg – et varp!), mens far får klare seg med de åtte Tigergutt-koppene han allerede har. Roy og Caroline er sjokkerte når jeg kommer ut – jeg tror ikke en gang at de har merket at jeg var borte.

75 minutter senere kommer han ut drassende på en haug med handleposer.

Lei av venting, stengte dører og god research, bestemmer vi oss for å finne et sted hvor vi både kan hvile beina og slukke tørsten. Et helt spesifikt sted: The Bar With No Name i Fade Street.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

As if you really need a sign as to where you are going tonight #thirstythursday #nonamebar #cocktails #dublin #nightout #bars #barsigns

Et innlegg delt av No Name Bar Dublin (@nonamebardublin)

«Dette er favorittstedet mitt i Dublin», erklærer Roy, og legger ut på en monolog om hvor begeistret han er for de dype sofaene inne på No Name, før han legger til at stedet «muligens er litt lite pretensiøst for Mattis sin smak».

Én Guinness, én IPA og én Bulmers senere er vi tilbake på gateplan. Tvers overfor The Bar With No Name ligger Market Bar, som også er et kult utested.

Nå begynner det å ta seg opp. Alle sofaer og sitteplasser er opptatt, og man står som sild i tønne – eller irske emigranter til Amerika på tredje klasse i bunnen av gigantiske dampskip for hundre år siden. Men jeg har en Guinness i neven, og en egg-and-mayo sandwich i magen. Livet er egentlig helt ålreit.

Neste post på turistprogrammet vårt er The George, som kaller seg Irlands mest ikoniske LHBT-bar.

Den ligger bare to kvartal unna. Det passer bra, ettersom skravlingen går raskere enn beina våre nå.

På vei mot The George kommer en raspende kvinnestemme imot oss med stadig sterkere kraft. Lyden kommer fra et utested med et stilig inngangsparti hvor veggene er bygd med vinflasker.

«Der er det livemusikk», sier Caroline.

Nå kjenner vi igjen låta: «I Try» med Macy Gray.

«Det der kan ikke være live. Det er altfor bra», svarer Roy.

Vinden har løyet, solen gløtter tidvis frem og det yrer av liv på alle de fantastiske pubene som frister en enkel østkantgutt. Men det er selvsagt ikke snakk om å stoppe opp for å nyte den lokale koloritten: det er en fastlagt plan som skal følges – det har jo tross alt blitt gjort grundig research, må vite! Vi skal til høyre på Dame Street, men snubler inn i Dame Lane, ett hakk for tidlig. Det er en gågate, eller nærmest et smug, på baksiden av den store gaten. Det er som å gå i en tunnell med girlandere av irske flagg til tak, og med fantastiske og fargerike serveringsteder tett i tett på begge sider. Så ser jeg plutselig portene til Shangri-La! Og de er dekket av gull. På begge sider av alkoven som leder mot dørene, sikkert fire meter i bredde og minst to og en halv meter i høyde, strekker den himmelske utstillingen seg. I glassmontrene som er delikat opplyst er det utstilt hundrevis av gamle whiskeyflasker. Det er så vakkert at jeg nesten får tårer i øynene, og når jeg studerer flaskene nærmere og ser alle sjeldenhetene blir det nesten så det renner over. Caroline og Roy diskuterer et eller annet om musikk, «La oss gå inn» sier jeg og leder an.

Vi går mot døra for å kikke inn, men ser ingen scene eller artist der. «Dette er ikke live», fastslår Roy. Vi snur for å gå derfra idet døra åpnes og en kvinnelig ansatt kommer ut, sier hei til oss og forteller at «jo, det er livemusikk i andre etasje».

Vi er solgt. Ferdig. Sjanseløse. Vi går mot den vidunderlige stemmen til vi treffer den en trapp opp. Hun synger virkelig bra og alle planer om The George er som fordampet. Vi seiler i medvind bort mot bardisken og laster opp med Guiness, IPA og Bulmers.

Mulligan and Haines.

Stedet heter Mulligan and Haines, finner vi ut, og vi er i 32 Dame Street mens kvinnen med den digge stemmen starter på en ny låt. Senere får Caroline snappet opp at hun heter Sadbh O’Donnell og ofte synger her på lørdager. Endelig opplever vi litt flaks!

Vi dropper både The George og siste post på lista vår, The Vintage Cocktail Club, en speakeasy-bar i 15 Crown Alley.

«Dere vet hva en speakeasy-bar er?» spør Roy, og ignorerer fullstendig at Caroline og Mattis i kor svarer «Ja, selvfølgelig!».

«Det er en hemmelig bar, altså en bar hvor du som regel må lete etter inngangen. Vintage Cocktail Club kjører 1920-tallsstil og er sikkert kjempekul,» fortsetter Roy.

«Ja, det høres faktisk kjempegøy ut», svarer Caroline.

Så bestiller vi en øl til. Og synger med på allsangen – verdens beste avslutning på kvelden.

Man skal aldri undervurdere god research. Og det er greit å ha lært seg forskjellen på gode og dårlige starthender – både ved pokerbordet og i livet ellers. Noen ganger blir man tildelt kort som tilsynelatende er veldig gode, men som fort kan vise seg å være helt feil når spillet utvikler seg. Og noen ganger viser det seg at researchen faktisk ikke var så god – eller i hvert fall mangelfull. Da er det viktig å ta de utfordringene som kommer og spille med, for man vet jo aldri når det snur. For dét gjør det, før eller siden. Jeg startet dagen med en vinnerhånd, og avsluttet dagen med å ha en sterk følelse av å ha vunnet. Og da er det helt greit å dele potten med gode venner.

Om PokerNM

x

Sjekk også

De beste spillerne i Main Event i poker-NMs historie

Nærmeste konkurrent må vinne Main Event to ganger på rad for å ta igjen ledende Odd-Erlend Jensen i rangeringen av de som har gjort det best i Main Event i ...

Privacy Policy