Ikke ta deg selv så seriøst

En av medlemmene i Pokerakademiet skrev nylig dette: «Okei, må vel bare hoppe i det. Har grua meg noe sykt til å poste hender – i fare for å føle meg dum, ikke god nok. Har ganske mange hender jeg kan poste, her kommer første.»

Det traff meg. Og det fikk meg til å tenke …

Det første jeg tenker er: «ikke ta deg selv så seriøst». Jeg prøver å forstå hvor disse tankene kommer fra, når jeg knapt kan huske sist jeg tenkte på denne måten. «Det er lett for deg å si Barre, du har jo brukt så mye tid på å studere spillet.» Det er riktig – men hva skjer i morgen om jeg prøver å gå på ski som jeg knapt har gjort? Jeg kommer åpenbart til å se «dum» ut, men hvem bryr seg? Jeg bryr meg ikke, og hadde bare ledd av det. Hvorfor skal vi bruke energi på hva andre tenker? Mens du sitter der og er nervøs, er alle andre opptatt av sine egne problemer. «Livet ditt er ikke så dypt, bror» som vi sier på østkanten. Barre har akkurat bestilt kaffe og fiskekaker, Espen spiller padel, Tobias og Mats leker med ungene, og Sander har 8 bord oppe med Fortnite på siden (dont try this at home). Livet går videre, og ingen brydde seg så mye som vi trodde.

Siden dette er en dagbok, her er grunnene til at jeg tror jeg ikke har disse tankene som trådstarter:

Jeg tar meg selv ikke så seriøst. Hvert fall ikke i poker, som bare er et spill. Om jeg har lært fra gårsdagens tabbe er det ikke en del av meg i dag – den typen mentalitet. Jeg skulle faktisk ønske de fem beste pokerspillerne i verden kunne analysert alle mine hender og funnet alt jeg kan bli bedre på. «Jackpot», hadde jeg tenkt. Ikke: «Tenk hvor dum jeg ser ut.» Årevis med eksponering. Halve Norge har sikkert hørt meg bable om poker på en eller annen måte. Jeg har alltid sett på det som en mulighet til å bli bedre – en viktig del av læringsprosessen.

Jeg tar ikke pokermiljøet i Norge så seriøst. Dette høres arrogant ut, men de fleste av mine nærmeste venner spiller ikke poker. Jeg respekterer mange i miljøet og har noen jeg tenker er nærme. At jeg har god reputation er viktig for meg, men det er ikke sånn at jeg oppsøker det – jeg er bare meg selv. Husker en spot på stream hvor jeg checket tilbake flush fordi jeg kom frem til at jeg ikke hadde et valuebet. Det så «dumt» ut da personen viste lavere flush – men brydde jeg meg? Ikke om hva 99 % av pokerspillere i Norge tenkte. Jeg tok opp hånden med de få spillerne jeg faktisk fant det verdifullt å få input fra. Kun Espen var enig ved første øyekast, så hang to andre seg på etter at jeg gikk igjennom spotten. Verdsetter tanker fra denne gruppa > avg opinion fra resten av pokernorge.

Det er en edge at folk tenker du er dum. Ironisk nok. Du tenker det er tøft å spille mot verdens beste pokerspiller? Gå heller mot en du har helt omvendt image over – så skal vi se hva som skjer. Er vi ute etter å tjene penger, eller er vi på jakt etter anerkjennelse? Spesielt i cashgame er det mange oppsider med et «dårlig» image.

Og så innser jeg, etter å ha skrevet alt dette: Jeg har stort sett vært heldig hele livet med at folk ikke har sett ned på meg. Men kan det også bare være at jeg aldri tok meg selv så seriøst? Er under snittet på mange ting – hadde vært en elendig lagpartner på en random quiz. Hvordan går nasjonalsangen igjen?

– Mohamed Barre, coach i Pokerakademiet